Vår

Det er en tidlig lørdag morgen og jeg våkner av at en solstråle fra vinduet streifer ansiktet mitt. Jeg snur på hodet, for det er det første jeg gjør hver morgen, hver dag. Han er ikke der. En solstråle hviler over den hvite puta hvor hodet hans skulle ha vært. I de store trærne utenfor huset sitter småfuglene og synger morgensalmen mens solen strekker seg opp mot himmelen og ja, det er sannelig vår. Endelig, sier folk. Endelig kan vi gå tur i skauen. Nå skal vi drikke vin i hagen og prate om beplantningen der til sola for lengst har gått ned. Våren er begynnelsen.

Likevel, det er meg fullstendig likegyldig at gresset blir grønt og dagene lengre. Jeg strekker litt på meg, myser mot vinduet og gir opp ønsket om å tilbringe dagen mellom hvite lakner og ignorere vårtegnene. Mai måned kan skinne så mye den makter, men verden er den samme. Jeg tenker på menneskene som går forbi nede på gaten; de som lufter de samme hundene og prater med hverandre om de samme tingene. Det er akkurat som i fjor, og året før. Det er vondt å vite det, hardt å innrøme, men jeg pleide å være en av dem.

Jeg blir liggende lenge, jeg vet ikke akkurat hvor lenge, men sola lyser opp hele værelset før jeg løfter hodet fra puta. Det har vært mange lange netter og enda lengre morgener. Jeg blir liggende våken til månen begynner å usynliggjøres av soloppgangen, slik at jeg kan forsikres om at en ny dag kommer og verden ikke har tatt slutt i løpet av natten. Den evige, urolige følelsen holder søvnen på avstand til det ikke er mulig å motstå den lenger. Tærne mine berører det kalde gulvet. Jeg legger det lange håret mitt bak på ryggen og lukker øynene. Vårherre, jeg vet at jeg vet bedre og du vet det også. Du lar solen skinne på ansiktet mitt til jeg våkner, og ikke tro at jeg ikke tar hintet, for det gjør jeg, men gi meg en dag til.

Jeg hører noe bli slept over gulvet i første etasje. Hun er der. Jeg tenker på alle morgenene jeg har tilbragt alene, men likevel ikke for meg selv, nede på kjøkkenet sammen med ham. Nå er det hun som venter der nede, på at morgenen skal bli en morgen hvor det ikke er for tidlig å gjøre noe. Jeg går ned og ser to stoler står stablet oppå hverandre foran kjøkkenskapet, og slik har hun hentet en skål. Gulvet er dekket med frokostblanding og ved bordet sitter ei lita, lyshåret jente og smiler med melk i munnen. God morgen, sier jeg og gir henne et kyss på hodet. Hun er så vakker, og så liten. Hun vet ingenting, ingenting om verden, om hvordan menneskene ødelegger det de har, eller river seg selv ned fra innsiden. Hun kjenner ikke til hvilken urolighet det er mulig å bære på. Følelsen av at samfunnet faller fra hverandre om ikke rutiner blir holdt så godt som det kan gjøres. Han som satt der med kaffen, han sa alltid at det var så dumt, så unødvendig, og at jeg måtte slappe av. Jeg husker så godt de tidlige timene hvor jeg satt her på kjøkkenet sammen med ham, han som drakk fra det som en gang var min kopp og leste lokalavisa fra der han vokste opp. Vi sa aldri noe, det var ikke behov for det, vi visste begge hvor vi hadde hverandre.

Se hva jeg kan, sier min lyshårete jente med skjeen på hodet. Hun smiler som solen, som våren, jeg elsker ikke våren, men jeg elsker henne. Jeg trodde aldri at ekte lykke fantes før hun kom inn i livet mitt, hun skulle ha vært fire år for alltid. Lykken er å være med henne, det må den være. Alle tanker som bare forsvinner når jeg ser henne, bekymringer som får vinger og flyr avsted, angsten som viskes ut. Noen ganger tror jeg at hun kanskje ser det. Noen ganger sier hun at jeg må smile mer.

Kaffen er ferdig, men nok en gang er den utvannet. Tenk at jeg aldri kan lære å lage kaffe som ham; helt perfekt. Jeg drikker den likevel, fra den koppen som en gang var min, men som jeg nå regner for hans, bare for å poengtere for meg selv at han sa han skulle komme tilbake. Det har gått fire år.

Tiden er snart inne, tenker jeg når jeg ser på klokken. Det er tre minutter igjen. Min lille lyshårede jente sitter i hagen foran huset og leker med dukkene sine. De plukker hestehov, kaster på håret og snakker et språk mellom seg som bare hun kan forstå. Nede på gaten går fremmede forbi. De lufter de samme hundene som de luftet dagen før, og de prater med hverandre om det samme som de har gjort bestandig: været, hundene sine, hvilket vedlikehold de skal gjøre på husene sine til sommeren. Jeg vet det så godt, for jeg har vært en av dem, en som har gått tur, men uten hund, og pratet med fremmede om været og huset og ting som ingen egentlig bryr seg noe om. Tiden er inne. Jeg reiser meg fra benken i hagen og går ned mot veien. I postkassen ligger en avis, ikke noe annet. Noen ganger tar jeg meg selv i å tenke at rutinene mine driver meg til vanvidd. Kanskje det er nettopp det de gjør. Likevel gjør faste vaner meg rolig. Det er min måte å bevare fatningen på. Jeg tar avisen ut av postkassen og blir stående et minutt og se bortover gaten. Fra der jeg står, kan jeg se barn som sykler og fugler som flyr lavt over veien, fra et tre til et annet. Jeg er overbevist om at det er slik utsikten vil være, uavhengig av min tilstedeværelse. Jeg har ingen innflytelse på verden lenger. Noen ganger, slik som nå, noen ganger tror jeg ikke at de andre vet at jeg i det hele tatt bor her.

Vi blir værende i hagen en stund. Det er varmt og solen skinner enda over hustakene. Jeg blar gjennom avisen mens hun nynner i gresset ved siden av meg. Jeg bare kikker gjennom, langsomt, ser på bildene og ser på teksten uten å lese den. Det står det samme på det grå papiret som det gjorde i går, dagen før og dagen før der igjen. Butikkran, overfall, skuddveksling, skattesnytere, brutte løfter fra politikerne. De samme menneskene, de samme hendelsene. Til slutt lukker jeg avisen og legger den fra meg i den tro at så lenge man er opplyst, så trenger man ikke å være oppdatert.

Nok en lørdag går mot slutten. Jeg har lagt henne til å sove, lest fra den samme boka som jeg har lest hele uka, slukket lyset og sagt god natt. Tre ganger sa jeg god natt før jeg minnet henne på hvor mye hun betyr for meg, men da hadde hun allerede sovnet. Jeg lukker døren og blir stående med hodet inntil treflaten, lytter. Stillheten, den finnes ikke. Et eller annet sted ligger den vel alltid og venter, men ingenting er lydløst. Alt har sin uro, men ingenting overgår den uroen jeg går og bærer på. Tankene stilner aldri i hodet mitt. De farer rundt og formerer seg, skaper sine egne tanker igjen som beveger seg i retninger jeg aldri tidligere kunne ha sett for meg. Jeg leter etter måter å roe ned sinnet på, få hjertet til å lytte til sin egen rytme og forstå at jeg trenger hvile. Jeg stresser meg selv opp, og sliter meg selv ned.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg sov. Et par timer kanskje, i hvert fall ikke mer, for det var fremdeles ikke natt da jeg våknet og så mørkets frembrudd fra vinduet. Det var den lyden som vekket meg, den som alltid vekket meg etter at jeg først hadde sovnet. Hver kveld kom han hjem sent, noen ganger så sent at han like gjerne kunne reist og ikke kommet tilbake, noe han for så vidt også gjorde den natten. Jeg var blitt så vant til å våkne av bilen som stanset utenfor, at jeg våknet den natten også, og ble liggende og lytte. Jeg ventet lenge, ganske lenge, uten at ytterdøren gikk opp, så jeg gikk mot vinduet. Det sto ingen bil der. Det var da jeg skjønte det.

Jeg setter meg opp og ser meg rundt, gnir meg lett i øynene. Det kan ikke være mulig. Det er bare en innbilning, som alltid, bare vanen som gjør at jeg våkner. Nei, det er ikke mulig. Det er dager hvor jeg ikke tillater meg selv å tenke på ham. Jeg kaster koppen hans i søppelet, drar klærne hans ut av skapet og lar dem fly ut av vinduet, som om det siste igjen av ham bare reiser av gårde med vinden og ikke kommer tilbake. Han kommer faen meg ikke tilbake, tenker jeg alltid når jeg slenger skjorter og bukser ut av vinduet. Morgenen etter plukker jeg opp plaggene igjen der de ligger strødd utover innkjørselen, og et slips havner alltid i eiketreet, men jeg lar dem henge. Når stigen er ødelagt, så gidder jeg virkelig ikke å gjøre noe med det. Det er så patetisk, virkelig patetisk, hvordan jeg bærer klærne inn, vasker dem og stryker dem med kjærlighet som om han noen gang vil komme og hente de stygge skjortene. Faen ta ham.

Og nå er han her. Det er virkelig ikke mulig. Jeg står i vinduet og ser ham sitte i bilen sin utenfor huset. Tør du ikke gå ut? Tenker jeg. Tør du ikke treffe meg nå? Jeg kjenner huden stramme seg over knokene mine. Flere minutter passerer, men han blir sittende. Jeg kan bare så vidt se ham gjennom de to vinduene som skiller oss. Jeg tenker at jeg har ikke vært så nær ham på lenge. Så tar han endelig motet til seg, han stiger ut av bilen, ser lenge på huset, ser opp mot vinduet. Han ser meg. Nå må jeg ut, men vil ikke, selvfølgelig ikke, men nå så han meg. Jeg må ut.

Han studerer eiketreet, alle slipsene som henger fra greiner høyt der oppe, og han klør seg litt på haka. Jeg blir oppmerksom på at jeg står med armene i kors og løsriver meg fra meg selv, prøver å virke uanfektet, helt uten suksess. Han ser veldig brydd ut der han står et lite stykke fra meg. Gaten nedenfor ligger stille. Alle menneskene sitter inne i de pene husene sine. De som enda ikke har tatt kvelden, sitter og prater med hverandre, spiser eller ser på fjernsyn. De vet ikke hva ekte stillhet er. Den stillheten som oppstår når man møter en man både hater og elsker så inderlig at ens eksistens bare burde opphøre for å skape balanse i livet igjen. Den stillheten som finner sted når ens hjerte og hode er fylt opp av ord som har ventet i flere år på å bli brukt, men som virkelig ikke klarer å benytte muligheten når den først er der. Den stillheten, den virkelige stillheten som ingen klarer å bryte.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, sier øynene hans. Jeg får lyst til å skrike hold kjeft, du har sagt for mye allerede. Og han ser det, ser hva jeg tenker, og jeg angrer på at jeg tenkte akkurat de ordene akkurat da. Jeg viser vei til benken, med et blikk, og han skjønner hva jeg mener, viser det med sitt. Og vi blir sittende, lenge. Det er alltid fint sånn, å ikke si noe, akkurat nå vet vi akkurat hvor vi har hverandre. Han trenger ikke prate, for jeg vet hva han vil si, og det er det samme andre veien. Ja, det er rart sånn, og litt fint. Jeg holder meg fast i benken, ubevisst, kanskje jeg hadde slått til ham om jeg ikke gjorde det. Jeg hadde slått ham igjen og igjen, over ansiktet, på brystet, i armen, overalt hvor jeg kunne treffe for å få ham til å forstå hvordan alt har vært siden han dro. Jeg ville fortalt ham alt sammen i hvert eneste slag han hadde følt mot kroppen sin. Knokene mine er hvite. Tankene mine er tomme og vektløse, veksler mellom emner og hendelser som ikke er nevneverdige og historier om jenta som er så fine, som ikke passer akkurat nå. Tankene bare svirrer rundt i ubestemmelige retninger.

En finger beveger seg langsomt mot mine, stryker forsiktig, prøvende over de kalde fingrene mine. Jeg griper tak i den sterke hånden hans, klemmer hardt, slik jeg kniper øynene sammen. Jeg vil ikke at han skal se at jeg gråter. Han kjenner hvordan all lidelsen han har påført blir overført gjennom det kraftige, anstrengte taket jeg har i ham, og han sier at han forstår. Han sier det gjennom måten han bruker den andre hånda til å stryke over min, hvordan han klemmer tilbake. Vi sitter der lenge. Vi har en lang samtale oss imellom uten at et eneste ord blir vekslet. Alt kommer fram, i en stillhet så sterk, alt det sinnet og savnet, sorgen og desperasjonen. Flyktige ord uten lyd viskes avgårde i den svake vinden. Det sterke trykket av innestengte følelser letter og flyter avgårde.

Da jeg sto opp i dag, da jeg så på den tomme plassen ved siden av meg i sengen, da jeg så ut av vinduet og så våren, begynnelsen, for våren er alltid en begynnelse har folk ment, da tenkte jeg noe annet. Jeg vet, at da jeg satt på sengekanten og tenkte på gresset som igjen gror, på fuglene som har kommet tilbake og på alt som igjen vokser, spirer, kommer til liv i årstiden alle mennesker lever gjennom vinteren for, da jeg tenkte på begynnelsen, da tenkte jeg egentlig på slutten. De siste fire årene har jeg ikke følt annet enn at hver eneste dag er en dag nærmere slutten. Jeg vet ikke helt hva som skulle endt. Meningen med alt, kanskje. Livet mitt har ikke hatt mening på lenge. Og nå sitter jeg her, med ham som var begynnelsen, han som var fortsettelsen, som til slutt forårsakte slutten. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke, hva jeg liksom skal føle nå. Er dette begynnelsen, enda en? Jeg ser bort på ham. De slitne øynene, de varme øynene, alltid overfylt av en ubeskrivelig kjærlighet som sjelden kommer til syne på noen annen måte, de sier at han ikke vet, men at det ikke betyr noe. Vi er her, vi har hverandre. Og våren omgir oss, med en sol som alltid lyser på en skiftende himmel, med fuglekvitter som piper i ørene, grønt gress og nye, friske blader på ethvert tre, enhver buskvekst. Vi skal til havet, kjenne på vinden og vanntemperaturen. Han vil bli kjent med henne, som om han kan ta igjen år som alltid vil være tapt. Havet er et fint sted å begynne, der vinden kommer fra langt der ute og slynger seg innover landet, mellom hus og skog og jeg tror, at det kanskje er der våren kommer fra. Det er der den oppstår. Våren lar oss gjenfødes. Våren brakte ham tilbake.

Denne bloggen ble avviklet i juli. Besøk min nye blogg!

everydaywings.blogspot.com

headers

Jeg avslutter Fieandherlife litt mer for hver dag. Det er umulig å slutte tvert av en blogg som har betydd så mye for meg. Så snart jeg kan logge meg inn på russ.no igjen, skal dere få se russekortet mitt, siden jeg er mediaruss i år. Men først; et utvalg av headere jeg har hatt, bare for mimringens skyld. Det har vært mye trynefaktor her, litt flaut, men skitau. Fortell meg gjerne hvilken du likte best! Den nåværende headeren er forøvrig også gammel. Hejdå.

tjena!

jeg ser at jeg fremdeles har besøkende, og jeg vet at i hvert fall mine nærmeste venner kikker innom i ny og ne i håp om at jeg har begynt å blogge igjen. egentlig har jeg ikke det, men nå og da kan det være fint å bare poste noe likevel. jeg vet aldri, dette kan være min siste post. eller den neste. :)

i går var jeg og elisabeth på loppis på misjonshuset hvor gamle damer sto og solgte service og duker for det meste. bor man ikke i sverige, da får man gjøre det beste ut av de loppemarkedene som fins! kjøpte en fin glasskrukke, for de kan brukes til så mangt.



i haraldsgaten satt en pjuskete skogkatt og la seg på fangene våre. jeg prøvde å løfte den ned på bakken etterhvert siden vi skulle rekke japan photo, men da bet den meg kraftig i armen. liten djevel.

norskoppgave, just for savin'

Når eg tenkjer på kva som er ein god ven, kva som gjer ein ven til ein verkeleg god ven, då tenker eg på Jeanette. Ho var ikkje bare ein vanleg ven, som var der når andre var dumme eller som sendte postkort frå fjerne steder hun reiste til. Som den gong ho reiste til Vikedal og sendte kort med sommarhelsing til litle meg heime i Haugesund. Ho var der òg når eg vart sjuk, men ho var der også alltid elles. Me spilte Nintendo i lag, stal sjokolade frå skapet til mora, hoppa strikk og erta ungar med briller. Aller mest hugsar eg den gongen eg kasta ein snøball på den småtykke guten i klassen og fekk parade. Eg fekk beskjed om å møte på skulen lenge før fyste time neste dag for å sitje på rektor sitt kontor og føle skam. Neste morgon sto Jeanette utanfor døra og hadde planar om å fylgje meg. Me skulka i lag, sendte lappar i timane og erta ungar som hadde sko med borrelås. Eg tykkjer at det som gjer ein ven til ein veldig god ven, er at venen likar ideane dine, og er med på dei. Ein god ven vil vere dum i lag med deg, så du slipper å vere dum åleine.

you know i miss it

dere vet hvordan livet er kapitler, enten du vil innrømme det eller ei. noen ganger er det vanskelig å se hvor et nytt kapittel begynner, ikke minst hvor vanskelig det kan være å innrømme at et annet er slutt. jeg har forandret meg så mye det siste året, og bloggingen var en del av forskjellige interesser som svant hen, sammen med flere andre. derimot, har jeg jo samtidig funnet mange nye. klart at jeg savner å blogge, men mest av alt savner jeg følelsen av å tenke: "dette var kult, dette vil jeg fortelle alle leserne mine om!"

fieandherlife forsvinner ikke. 220 innlegg om livet mitt er noe jeg ser på som verdifullt, det er jo en del av livsverket mitt, og best av alt er at så lenge det ligger på internett, så er det her for alltid. jeg har fjernet en del innlegg og slikt, latt være det jeg vil ta vare på. jeg har elsket å blogge, og jeg skal ta vare på dette minnet. så lenge det eksisterer på webben.

så hva har skjedd med fie siden sist? kanskje du lurer? kanskje ikke? anyways, jeg har flyttet inn til forloveden min, og vi har det bedre enn noensinne. jeg gjør alt husarbeidet, for jeg har gitt ham klar beskjed om at det er mitt territorium. klesvask og rydding gjør meg lykkelig. jeg har vært på ferie i fredrikstad, nydeligste byen i norge, sett peer gynt, alva, (kaninen), har blitt stor jente, tm kaller meg opa og kommer bort til meg for å gi meg 'suss' på kinnet, skolen begynner snart igjen og jeg gleder meg til å se folk igjen, sitte i kantina og spise brød med karbonade.

jeg håper dere ikke glemmer meg. :-)


oda.

the end

Etter to år på Blogspot er jeg ferdig som blogger. Takk for alle fine kommentarer fra alle dere fine menneskene. Jeg har ikke lyst til å blogge mer, mistet helt motivasjonen for det. Jeg elsker fremdeles blogg og kommer til å besøke og kommentere andre jevnlig, men eventyret jeg har hatt med fieandherlife er nå over.

Med vennlig hilsen Fie.

Fred ut.

another summer day

#1: Justin og Charone tør ikke. #2: Val betaler parkeringsautomaten for lån av... lekeplassen?

Fie.

Fie og Charone.

there's something about MK

Det er noe med Mary-Kate Olsen. Hvem er hun egentlig? Rik jente. That's kinda it. Likevel, det er noe med MK som alltid har vært litt fascinerende, mest av alt i måten hun kler seg på. Liten jente, men tydligvis ser alt jækla bra ut på henne. Mary-Kate; jeg vil ha garderoben din, håret ditt, den søte lille nesa og alle pengene dine. Ellers puffer jeg til deg med en såpeboble slik at du velter på dine stilletthæler.

Bildene er fra ELLE (US).

i lost my job today

nuff said.

Not 7+7

Siden jeg ble tagget av Aida, så har jeg forstått det sånn at man skal anbefale syv sanger og tagge syv andre videre. Dette med tallet syv plager meg litt. Det blir fire sanger og fem blogger:

Suanna and the Magical Orchestra: Fotheringay
Patti Smith: Because the Night
The National Bank: From That Day To This
Brandi Carlile: The Story

Line Aurora:
skriver nydelig om små, koselige ting og jeg kan fortsette med koseord i evigheter, nawnawnaw. LA skriver alt med små bokstaver. En blogg jeg nylig har begynt å lese og anbefaler på det varmeste.

Binka:
en uproffesjonell proffesjonell skribent med hjerte for snabeldyret, en stor forfatterdrøm og bollegullfisk. Binka er flink til alt jeg skulle ønske at jeg var flink til. Sa noen misunnelig? Ikke jeeeeg. Neida.

Valkyrje:
som endelig har begynt å blogge som en ekte blogger. Filmlister har blitt byttet ut med puslespillupdates og antrekkbilder. Valkyrje aka Poirot aka Birte skal bli forfatter, det har jeg bestemt, eller poet, det har jeg også bestemt.

Aida:
lager fine smykker og blogger om håndball, sminke og koselige ting. Her fikk jeg jernteppe. Besøk selv. BESØK, sa jeg! Neida, selvfølgelig, du må ikke. (Du går bare glipp av noe hvis du ikke trykker på linken).

Oh Tine 兒! 那麼好:
skriver utrolig morsomt. En av mine store bloggfavoritter og jeg vil gjerne stjele humoren hennes. Typisk at ting skal være så vanskelig.

Cuz I just look sooo good on webcam

Eller ikke. Lite å finne på. Tommy sover, TM tar på seg et kaninbånd, jeg har enten aldri kamera eller kabel eller internett. Vanskelig å time og tilrettelegge.

Jeg prøver ut webcam'en til Tommy. Spennende.

fuck you

JEG VET AT SMS-tjenester på MTV er pengeslukende bullshit, jeg vet det er bortkastet tid og vilje, jeg vet, jeg vet, jeg vet.

Likevel, da jeg satt og kjedet meg og så musikkvideoer på musikkanalen, rullet navn forbi nederst på skjermen og nok et slags orakel kunne si om dette var en match eller ikke.

10 kroner ble brukt, jeg tenkte: "Whatever", og sendte inn navnet mitt og Tommy sitt. Dette grusomme svaret tikket inn på mobilen min åtte sekunder senere:

"Aldri! Tommy vet ikke hva du heter en gang. Han vil ha mer enn du kan tilby og utseendet ditt skremmer ham."

TENK nå, om jeg ikke hadde vært forlovet med denne gutten, bare vært hodestups forelsket i årevis, og så hadde jeg tenkt: "Whatever" og sendt inn en melding til MTV idét håpet mitt om en framtid sammen begynte å svinne hen, og så få denne meldingen slengt i trynet. Nå vet ikke jeg hva slags orakel som er i besittelse av nummeret 2223, og 1881 kan heller ikke fortelle meg det, men dette må være et hjerteløst menneske.

Fuck you, MTV. Doublefuck you!

tjenare

Arkivbilde. Utvik, Fie og Floyd i Hyde Park i London. Foto: Aleksander Karlsen




A couple of days ago:

Poirot: Jeg syns du skal smile. Du har fått sokker og CD.
Fie: JEG SYNS DU SKAL SMILE. DU HAR FÅTT SOKKER OG CD!
Val: Jeg syns Fie skal slutte å kjefte på meg.

10kr

Fie sitter ikke i en handlevogn på parkeringsplassen utenfor Amanda, neida.

Vi hadde betalt for den! Vi kan gjøre hva vi viiiiiil!

Exams from hell

Birte og Aleksander Weird Al har eksamen.

Jeg fikk 3. Ohmyfuckinggoddammit.

Picture my life

CAFÉ MOODY er min helt. Her er det gratis trådløst nettverk, men så streiker plutselig min gamle laptop, og så har jeg ikke nettilgang likevel. Men så dukker en ny helt opp; Poirot. Jeg bruker Poirot sin laptop. Jeg er kul.

Og syk. Grunnen til at det har vært dårlig med blogging for tiden er fordi jeg har hatt influensa og ligget på sofaen til Tommy hele helga. Dette er maten jeg har levd på:

Dette er Alva, slik hun ser ut i juni. En gæren jentunge i puberteten som spiser flere kilo gress i uka.

Slik ser leiligheten vår omtrentlig ut:

Moody-hjørnet (stolen til venstre og lampene er mine):

Og ikke minst; min nye bling bling-forlovelsesring! Jeg og Tommymin er nå offisielt forlovet og skal gifte oss en gang i fremtiden. Ringen er identisk med hans; hvitt gull med gravering. Det står ”Min Tommy” i min ring. Dere får bare se selve ringen, for hendene mine er ikke fotogene. Ikke en plass.

Og så ville dere se flere bilder av Fie… Fie har hatt rennende nese de siste dagene, men hva gjør jeg vel ikke for dere?

Og aller sist, men heller ikke minst; Elisabeth sine sokker henger til tørk:

Lise Myhre said it

"Jeg stoler ikke på folk som ikke er snille mot dyr, fordi de antakelig ikke er snille mot mennesker. Jeg er veldig opptatt av at det skal gå bra med planeten vår, det vil jo i aller høyeste grad menneskene ha utbytte av. Jeg vil at sønnen min skal vokse opp i en verden som fortsatt har isbjørner og fjellrev, og som vet å verdsette levende vesener framfor penger og ting."

Les resten av intervjuet med Lise Myhre i Dagbladet her.

fies morgen

KLOKKEN ER HALV SEKS på en lørdag morgen, tåken har begynt å lette. Et par regndråper faller fra himmelen og slår mot frontruta på den røde drosjen mens den kjører innover mot byen. I baksetet sitter en omtåket nittenåring og myser ut av vinduet i det bilen passerer en gammel mann som er ute of lufter hunden sin. Hunden går og snuser på gresset i veikanten, mannen trekker hetten på regnjakka over hodet. Vindusviskerne blir slått på.
- Hvor skal du hen?
- Til... Breidablikgata.
- Nummer fire?
Jenta i baksetet tviholder på hundrelappen i lomma på genseren sin og prøver å forstå hvor husnummeret fire kom fra. Hus nummer fire? Nei, jenta bor ikke der. Drosjesjåføren er en dame i trettiårene som nynner mes hun dreier kraftig på rattet i den siste svingen ned mot hovedveien.
- Jeg tror det er nummer 70 og noe.

Det er stor morgentrafikk allerede. Bilistene skal på arbeidet, eller hjem fra nachspiel, man vet aldri. Jenta i drosjen er på vei hjem til en stille leilighet hvor de andre beboerne ligger og sover enda. Hun kommer fra en sovende kjæreste som ikke gjorde det mulig for henne å få plass i senga samtidig. Hun dro derfor på seg en stor hettegenser og la seg på sofaen i stua med hetta dratt nedover ansiktet. Etter å ha ligget der en stund, hutrende av kulde, tok hun fram mobiltelefonen og ringte drosjesentralen. De skulle komme med en gang. Hun tok en hundrelapp ut av lommeboka hans og la den i lomma på genseren. Så listet hun seg ned trappen og ventet på drosjen utenfor huset mens hun myste mot dagslyset.
- Tåken letter, tenkte hun. Det blir regn.

Drosjen stopper utenfor hus nummer 79. Jenta gir sjåføren den sammenkrøllede hundrelappen og tar veska over skulderen før hun setter sine iskalde, bare føtter ned på den nyvåte asfalten. Hun lukker bildøren og trer hetta over hodet igjen. Med hurtige steg går hun mot huset, åpner den tunge døren og går oppover trappen. Det er helt stille. Hun flytter alle tingene som ligger på sengen og legger seg under den iskalde dynen med klærne på. Hun forsøker så godt hun kan å få varmen i de kalde føttene mens hun hører regnet slå mot ruta. Rommet er nesten helt opplyst, men hun sover som en stein etter kort tid. Heldigvis er det lørdag.

i should care more

Nå sitter jeg på skolen og tegner kruseduller og vanner virtuelle tomatplanter. På timeplanen står det EKSAMEN. Jeg er jaggu meg en flink elev.

Men hva skjer med pollen, ’a? Dere vil se flere bilder av Fie? Dere er jammen noen snodige kaker, men bilder skal dere få. Fred ut.



Update:
Klokka er ti på fem og jeg sitter fremdeles på skolen og har eksamen. Jeg er blant fem gjenværende elever i klasserommet blant dem som har bestemt seg for å bli litt, og de spiller musikk og spiser chilinøtter. Det er ingen lærere her. Skolen ligger mørklagt og stille. Jeg vanner tomatplanter og leser kjendisnyheter på vg.no. Og så jobber jeg med eksamensoppgaven min i media. Jeg gjør virkelig det.

Men ikke så veldig mye.

how cute

LILY ALLEN på Glamour Women of the Year Awards.

to be honest

Tusen takk for all omtanke.





Innlegget er fjernet av Fie den 13. juni 2008.

Boblefantasi

DET ER MANDAG ettermiddag i forretningen og Fie monterer gulvlamper. De er pakket inn i store pappesker og består av mange deler som skal settes sammen. Fie river alle delene ut av plastikken og går til lageret for å kaste det i plastavfallet. Men - ikke før Fie har slengt alt i posen og snudd seg for å gå tilbake til monteringen, bråstopper hun og ser seg tilbake. Det der var da ikke vanlig plast? Vent nå litt...Fie går tilbake og stikker hånda ned i den store posen full av plastavfall og plukker opp det siste hun kastet nedi. Åh, joda, det er ikke vanlige saker dette her. Det er bobleplast.

Fie bare må. Hun klemmer på et par bobler mellom fingrene og det lager små, koselige smell. Et par til. Og enda noen. Fie storkoser seg. Bang, bang, bang. Bittesmå bang. Fie er ferdig med hele den venstre siden. Hun klarer ikke å stoppe. Glem lampemontering og lyspører - her er det bobleplast!

Men - rett som det er, mens Fie står på lagerrommet og smeller bobleplast og aner fred og ingen fare, står det plutselig noen i døra. Det er butikkeieren, og hun står der litt forfjamset og gir Fie et rart blikk som bobleplastentusiasten ikke klarer å tyde.

Damen i døra sier:
- Kan du komme ut og passe forretningen når du er ferdig... med det du holder på med?
Damen ser på bobleplasten. Fie skynder seg litt for sent med å gjemme boblene på ryggen.
- Ja, klart det.

Dumme, fristende bobler.